Synne, Vårin, John og Jorun fremfor Larnach castle. Siden vi var så sent på ettermiddagen ble det ikke tid til å gå inn i selve slottet - det får vi ta en annen gang.
Alle sammen kastet mynter i "The old wishing well" (den gamle ønskebrønnen). På bildet er Synne ved siden av brønnen. Etter at myntene var kastet ned...gikk det en stund...inntil vi hørte at myntene traff bunnen. Mon tro hva Synne ønsker...noe fint til bursdagen sin. Ellers var de uttalte ønskene mye i retning av "fred på jord", "ingen krig og nød". Vi får bare vente å se om noen ønsker går i oppfyllelse.
Synne på sprang ned mot pappa som tar bildet. Oddrun hermer etter henne i bakgrunnen. Aller bakerst er Larnach castle. Forøvrig var det et skikkelig fin hageanlegg som omkranset slottet.
Helt nederst i hagen fikk vi denne utsikten. Mellom trærne skimtet vi Dunedin. Tøft bilde, hva?
Mat må man ha. I motsetning til når vi var på Glenfalloch gardens, så rakk vi å få oss noe å spise på kafeen her.
Så litt om Larnach castle:
I 1870 gikk William Larnach langs Otago Peninsula, fant dette området, og bygde dette storslagne slottet. Larnach var en australsk bankmann som kom til Dunedin pga gullrushet som var her på den tiden Her bodde han med sine tre hustruer til 1898 før han tok sitt eget liv i New Zealands House of Parliament. Barna hans solgte slottet, og deretter hadde slottet flere eiere, og tidvis stod det også tomt. I 1967 kjøpte Barker familen et ganske nedslitt og overgrodd slott, de flyttet inn og pusset det opp. Etter oppussingen har familien gjort slottet åpent for publiken. Slottet er fremdeles eid av Barkerfamilien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar